Facebook gründeren, Mark Zuckerberg, lanserer «The law of social sharing». Denne spådommen sier at hver år i de nærmeste årene, vil mengden informasjon vi deler på Web doble seg. Dette vil si at våre bruk av sosiale medier vil øke i de kommende årene. For Facebook vil dette si at jo mere privat informasjon vi deler, dess bedre målrettet reklame vil bli solgt. Facebooks siste produktlansering, «automatisk Like», vil hjelpe Zuckerberg til at «The law of social sharing» går i oppfyllelse. Denne nye egenskapen gjør at vi som bruker Facebook, kan akseptere at egen aktivitet på Facebook automatisk  deles med andre, uten at vi slipper å trykke «Like» knappen.

Dette gjør at Facebook utvikler seg fra å være et privat nettverk, til å bli en online, billig, markedsføringsarena for mange bedrifter. Facebook har tvunget andre firma som Google, til også å inkludere sosiale nettverk i sine produkter, som Google+.   Hvilke følger gir dette til oss som bruker «Likes»? Hvor lenge er vi villige til å bruke de nye applikasjonene til Facebook og andre, som leder oss til problemfritt å dele informasjon vi hverken ville eller ikke hadde mulighet for å dele for kort tid tilbake.Vi deler automatisk hvilke sanger vi spiller online, hvilke produkter vi liker, hva vi kjøper online, hvilke nyhetsartikler vi leser. Facebook har gjort det mulig at vi inkluderer opprinnelige «offline» aktiviteter, inn i våre digitale liv, og deler problemfritt med hele verden. Når vi trykker «Like» blir vi sett av andre, vi liker å få oppmerksomet og blir avhengig av denne gode følelsen, vi motiveres til å fortsette.

Hvor lenge vil dette føles problemfritt for oss? Hvor vil våre egne grenser gå på hva og hvor mye vi vil dele? Når vil denne måte å dele på være umoderne og foreldet? Når vil denne veksten slutte, når stopper «The law of social sharing»? Veksten kan ikke fortsette til det uendelige. Nå, i  begynnelsen, ser det ut som vi deler bekymringsløst. Vi blir motivert av «Like» tilbakemeldinger. Vi blir «sett» og føler oss litt gladere. På Facebook trenger vi ikke å blogge eller twitre om oss selv lenger, for å få «digital oppmerksomhet». Den nye applikasjonen sporer vår aktivitet på Facebook, og sprer den automatisk over hele verden. Når vi ser at bruk av en applikasjon gir oss færre «Likes», vil vi automatisk søke og finne en ny applikasjon, som igjen skaper nye «Likes» og ny oppmerksomhet. Vi blir avhengige av denne oppmerksomheten for å føle oss litt gladere. En dag har vi så mange applikasjoner, at vi ikke lenger kan kontrollere vår egen profil og hvor våre «Likes» havner. Vi har ikke tid til å etterspore, og det blir umulig å få oversikt. Alle applikasjonene og Facebook vil gi oss følelsen av kaos og vi greier ikke å mestre kaoset av «Likes» og applikasjoner, de invaderer våre liv. Vårt digitale sosiale liv skaper negative følelser i stedet for positive følelser, vi blir triste og frustrerte, i stedet for litt gladere.

Dette tapper oss for positive energier og konsentrasjon om vårt daglige, virkelige liv utenom Internett.
Kübler-Ross modellen “The Five Stages of Grief”, kan gi oss en oversikt og forståelse av det følelsemssige kaoset dette kan føre til.

Alle disse faresignalene, sier oss at vi må tenke oss om ved bruk av digitale, sosiale medier. Vi må lære å skille mellom våre privatliv og våre digitale, sosiale liv. Vi må lære av våre feil og alt for mange «Likes», og deretter finne ut hvor den naturlige grensen skal gå. Grensene må  vi sette selv. Etter en tid, når vi har brukt de sosiale medier, erfart, angret og sørget, vil vi kunne bruke digitale medier til å dele det som er interessant, morsomt og lærerikt. Det tror jeg. Hva tror du? Happy ending?

source: connorlovesfashion.wordpress.com