En fin desemberdag ved Skansen, Trondheim…og toppskarven hviler på moloen

#sos6501 med Arne Krokan som foreleser, viser til at en av nyskapingene i det digitale nettsamfunnet, er delte ressurser, for eksempel MOOC eller MassivelyOpenOnlineClasses.

Youtube: hva er en MOOC?

Jeg har søkt på Internett for å forstå hva delte ressurser og OpenOnlineClasses er. Open education og open learning er ord som brukes, og det bygger på at vi deler vår kunnskap sammen på Internett for å lære mere. MOOC tilbyr gratis online kurs, som en måte å kommunisere og lære sammen med andre på. MOOC sier at disse kursene er en måte å knytte sammen mennesker og deres idèer på, i et verdensomspennende digitalt nettverk. Man lærer sammen ved å blogge og kommentere hverandres blogger. Kursene har en start- og sluttdato, med ukentlige online konferanser/kurssamlinger. Disse konferansene kan høres på webradio, og man kan delta i samlingen ved å chatte. Sammen bygger kursdeltakerne opp en kunnskapsdatabase på aktuelt tema. Deltakerne deltar aktivt og kreativt i kurset, og det er det som er læringsprosessen. Det er ikke den tradisjonelle måten å lære på, som å lytte passivt til en foreleser.

Hvorfor er ikke alle kurs i høyere utdanning i Norge tilgjengelige på denne måten? Hva tror jeg det er som hindrer endringer i retning av MOOC?

Jeg fant dette dokumentet på Internett, «Strategi for digitale læringsressurser i høgre utdanning 2005-2008», av Norgesuniversitetet. Rapporten ønsker å gi forslag til tiltak for å oppnå økt bruk og spredning av digitale læringsressurser i høyere utdanning. De skriver om dagens situasjon, ønsket situasjon og forslag til tiltak, inkludert kultur for deling og definisjon av digital læringsressurs. Rapporten sier bl.a. at det bør fordeles ressurser til produksjon av digitale læringsressuser, det bør gies åpen tilgang til digitalt lagret materiale produsert ved institusjonene. Avslutningsvis påpekes det at det bør opprettes intensivordninger for å få med de faglig tilsatte, uten dette mener arbeidsgruppen at det ikke vil bli samkjørt økt bruk og spredning av digitale læringsressurser ved høyere utdanning i Norge.

Ut i fra det jeg har nå har lest på Internett, og snakket med et par kolleger om, tror jeg at den største utfordinger i Norge er at de faglig tilsatte ved høyere utdanning har en høy terskel for å dele sin kunnskap digitalt med andre, dvs. bidra til kultur for åpen læring ved Norske universiteter og høyskoler. Som rapporten fra Norgesuniversitetet påpeker, bør det legges til rette for samordnede intensivmidler for å endre delingskulturen. Jeg har også forstått det som at opphavsretten er sterkt rådende i universitetsmiljøer i Norge, kan dette være en begrensning for villighet til å dele?

Hva med det økonomiske aspektet? Utdanning i Norge er gratis, betalt av fellesskapets økonomi. Det meste av høyere utdanning er også gratis i Norge. Vil dette bidra til at færre lærere bruker kreativitet og tid på å utvikle åpen læring i Norge?  Lærerne får sin lønn, selv om de ikke er innovative og ildsjeler, kanskje får de ikke ekstra lønn og anerkjennelse selv om de er innovative? Gjør dette noe med motivasjonen for utvikling til åpen læring fra den enkelte?

Er det prioritert store statlige pengemidler til forskning på åpen læring i Norge? Jeg har prøvd å finne norsk forskning på området åpen læring, men ikke funnet noe interessant. Jeg fant en nordmann i Toronto; Stian Håklev er doktorgradsstudent ved universitet i Toronto, og forsker på åpne læringsressurser. Jeg fant også en intnernasjonal forskningsoversikt; open and distances learning. Jeg fant også en blogg om Research publications on Massive Open Online Courses and Personal Learning Environments. Arne Krokan twitrer 28.2.12; Norges forskningsråd inviterer til innspill: Planleggingen av hvordan Forskningsrådets videre satsing på IKT-forskning bør se ut. Nye muligheter for økt åpen læring i Norge og intensivmidler for å endre delingskulturen ved høyere utdanning i Norge?

Jeg lurer på, hvor går grensen på hva og hvor mye informasjon folk vil dele med hele verden? Vil vi dele våre gode, innovative idéer med andre? Hvorfor vil jeg dele? For å få noe tilbake? Hvis jeg sjeldent føler jeg får noe tilbake, vil jeg da fortsette å dele? Er delingskultur en slags spillteori?

Arne Krokan er i sin blogg opptatt av hvordan vi kan lære bedre, online sammen med andre. Vil opprettelsen av sosiale, digitale nettverk gjøre oss mer motivert for læring, i forhold til den tradisjonelle måten å lære på?

Arne Krokan, lenker til Sebastian Thrun, som sier at noe av det største han har gjort er å undervise en klasse på 160.000 studenter. De har lansert et online studietilbud innen «Artifical Intelligence» gratis, til hele verden. De brukte mange kvelder på å gjøre filmopptak av sin undervisning, og de oversatte til 0ver 40 språk. De uteksaminerte over 23.000 studenter fra 190 land. Studenten Anand Muglikar, fra India, sier i et intervju at han ble veldig motivert for å lære etter å ha deltatt på studietilbudet AI-class.

Arne Krokan sier at Thrun  og andre som arbeider med læring har skjønt at vi står oppe i et paradigmeskifte. Vi kommer til å lære på helt andre måter enn tidligere og det må vi begynne å utnytte jo før jo bedre. Thrun oppretter nå Udacity, som skal bli åpne nettbaserte kursmoduler for undervisning og læring.

Felix Salmon, blogger om Thrun sitt nye online universitet Udacity. Salmon sier at online utdanning er i startfasen, og vi må prøve ut ulike måter å undervise på online, for å finne ut hva som fungerer best. Vi må finne ut hva som gir høyest læringseffekt, og hvilke metoder som gir størst motivasjon for læring. Jeg tror det vil bli økt forskning på hva slags type online undervisning som motiverer studenter til å lære bedre og mere.

Vil e-læring på norske universiteter bli et tillegg til vanlig undervisning? Vil de som er mest motiverte bli enda flinkere ved at de deltar både på den regulære undervisningen og den digitale?Jeg tror at på sikt vil e-læring ved norske universiteter føre til at de som underviser vil føle konkurranse i forhold til e-undervisning. Professorer må endre sin tradisjonelle måte å undervise på, hvis ikke vil ikke studentene møte opp. Studentene vil kanskje i stedet studere på Udacity, og lage sine egne lokale nettverk for deling av kunnskap og gi hverandre økt motivasjon. Professorene ved norske universiteter må bli oppdatert på e-learning og multimedia learning, bli mer kreative i sin undervisningsform, og innovative for å overleve i en undervsningsstilling. For dere som er opptatt av økt læring, viser jeg til en foreleser ved et universitet i Norge som blogger om sin erfaring og sine tanker rundt hva som må til for at studentene skal lære mere; studentene kommer jo ikke engang på forelsningene….

Jeg tror det vil bli store diskusjoner om Udacity, på grunn av det underliggende ønsket om økt profitt. Selskaper vil betale store summer for å annonsere og rekruttere studenter fra en database som inneholder flere millioner personprofiler. Studentene er mer enn villige til å markedsføre seg gratis for hele verden, og samtidig studere gratis! Er det noen betenkeligheter med dette? Er det kun de mest motiverte studentene som vil lære mer og nyte godt av jobbtilbud? Vil det bli større klasseskille i verden, eller vil økt konkurranse føre til økt motivasjon og økt læring? Vil alle millioner av studenter i India konkurrere om jobbene i Norge? Vil de norske studentene føle økt konkurranse og bli mer motivert? Vil de mindre motiverte studentene bli enda mindre motivert og falle ut av utdanningskonkurransen? NTNU har nylig lansert «Norwegian on the Web – NoW» – lær norsk før du kommer til Norge! Hva vil dette gjøre med konkurransen i det norske arbeidsmarkedet? NAV: Norske bedrifter trenger 16.000 ingeniører og IKT-arbeidere, Gaute Myklebust, Atmel: «I India er tilgangen på ingeniører nesten uendelig», Adresseavisen 7.2.12.

Noen som vet om NTNU har opprettet et tilsvarende Udacity? NTNUcity?

Facebook gründeren, Mark Zuckerberg, lanserer «The law of social sharing». Denne spådommen sier at hver år i de nærmeste årene, vil mengden informasjon vi deler på Web doble seg. Dette vil si at våre bruk av sosiale medier vil øke i de kommende årene. For Facebook vil dette si at jo mere privat informasjon vi deler, dess bedre målrettet reklame vil bli solgt. Facebooks siste produktlansering, «automatisk Like», vil hjelpe Zuckerberg til at «The law of social sharing» går i oppfyllelse. Denne nye egenskapen gjør at vi som bruker Facebook, kan akseptere at egen aktivitet på Facebook automatisk  deles med andre, uten at vi slipper å trykke «Like» knappen.

Dette gjør at Facebook utvikler seg fra å være et privat nettverk, til å bli en online, billig, markedsføringsarena for mange bedrifter. Facebook har tvunget andre firma som Google, til også å inkludere sosiale nettverk i sine produkter, som Google+.   Hvilke følger gir dette til oss som bruker «Likes»? Hvor lenge er vi villige til å bruke de nye applikasjonene til Facebook og andre, som leder oss til problemfritt å dele informasjon vi hverken ville eller ikke hadde mulighet for å dele for kort tid tilbake.Vi deler automatisk hvilke sanger vi spiller online, hvilke produkter vi liker, hva vi kjøper online, hvilke nyhetsartikler vi leser. Facebook har gjort det mulig at vi inkluderer opprinnelige «offline» aktiviteter, inn i våre digitale liv, og deler problemfritt med hele verden. Når vi trykker «Like» blir vi sett av andre, vi liker å få oppmerksomet og blir avhengig av denne gode følelsen, vi motiveres til å fortsette.

Hvor lenge vil dette føles problemfritt for oss? Hvor vil våre egne grenser gå på hva og hvor mye vi vil dele? Når vil denne måte å dele på være umoderne og foreldet? Når vil denne veksten slutte, når stopper «The law of social sharing»? Veksten kan ikke fortsette til det uendelige. Nå, i  begynnelsen, ser det ut som vi deler bekymringsløst. Vi blir motivert av «Like» tilbakemeldinger. Vi blir «sett» og føler oss litt gladere. På Facebook trenger vi ikke å blogge eller twitre om oss selv lenger, for å få «digital oppmerksomhet». Den nye applikasjonen sporer vår aktivitet på Facebook, og sprer den automatisk over hele verden. Når vi ser at bruk av en applikasjon gir oss færre «Likes», vil vi automatisk søke og finne en ny applikasjon, som igjen skaper nye «Likes» og ny oppmerksomhet. Vi blir avhengige av denne oppmerksomheten for å føle oss litt gladere. En dag har vi så mange applikasjoner, at vi ikke lenger kan kontrollere vår egen profil og hvor våre «Likes» havner. Vi har ikke tid til å etterspore, og det blir umulig å få oversikt. Alle applikasjonene og Facebook vil gi oss følelsen av kaos og vi greier ikke å mestre kaoset av «Likes» og applikasjoner, de invaderer våre liv. Vårt digitale sosiale liv skaper negative følelser i stedet for positive følelser, vi blir triste og frustrerte, i stedet for litt gladere.

Dette tapper oss for positive energier og konsentrasjon om vårt daglige, virkelige liv utenom Internett.
Kübler-Ross modellen “The Five Stages of Grief”, kan gi oss en oversikt og forståelse av det følelsemssige kaoset dette kan føre til.

Alle disse faresignalene, sier oss at vi må tenke oss om ved bruk av digitale, sosiale medier. Vi må lære å skille mellom våre privatliv og våre digitale, sosiale liv. Vi må lære av våre feil og alt for mange «Likes», og deretter finne ut hvor den naturlige grensen skal gå. Grensene må  vi sette selv. Etter en tid, når vi har brukt de sosiale medier, erfart, angret og sørget, vil vi kunne bruke digitale medier til å dele det som er interessant, morsomt og lærerikt. Det tror jeg. Hva tror du? Happy ending?

source: connorlovesfashion.wordpress.com

Jeg er så heldig at jeg går på skole, som voksen. Jeg studerer den nye forfatterøkonomien. Da jeg gikk på skole som ungdom, var det kun trykte bøker vi benyttet som litteratur, og noterte med penn på papir. Nå benytter vi  både foreleserens egen papirbok og hans blogg, arnek.wordpress.com, med tilhørende linker fra Internett som litteraturkilder. Nå gjør jeg leksene mine direkte på pc, noe annet går ikke an, man kan jo ikke blogge på papir! Hvem tjener penger på at jeg bruker Internett som litteraturkilde? For meg er det gratis å lese på Internett. Jeg tror det er de som eier nettstedene som tjener penger på annonser. Dette er uoversiktelig for meg. Det er også uoversiktelig for meg hvem som tjener penger på digitale bøker, e-books. Jeg har ikke selv kjøpt e-bok enda, og prøvd elektronisk lesebrett, derfor er det vanskelig å vite om hvordan det kjennes og oppleves i forhold til å lese en bok. Jeg snakket med ei jente i dag som er 30 år og da litt yngre enn meg…, hun har lesebrett, og jeg spurte henne hvordan det var i forhold til p-bok. Hun sa «det er ok, men det er ikke det samme…». Jeg må veldig snart kjøpe meg et lesebrett, jeg er så nysgjerrig!

Jeg har forstått at e-bøker kommer til å bli kjøpt og lest av flere og flere, og at p-bøker blir dyre hyllevarer, og at bokhandlerne går konkurs. Herodes Falsk referer i sin artikkel i Aftenposten  til en kamerat som sa at han tror han vet hvorfor Bokskya ikke funker; norske forlag vil at det skal være vanskelig å laste ned bøker, for å unngå konkurranse til bokhandlerne. Det er forlagene som eier de fleste bokhandelkjedene, og forlagene forsøker å styre utviklingen slik at de vil tjene mest mulig penger, som de tidligere har gjort, i den industrielle produksjonsprosessen. Nå er vi over i den digitale produksjonsprosessen. Hvordan skal forfatterne og forlagene/bokhandlerne tjene penger? Forlagene og de tradisjonelle bokhandlerne vil kansje forsvinne, men forfatterne vil bestå! Hva er forfatterens drivkraft til å skrive, hvis det ikke er for å tjene penger til livets opphold? Arne Krokan sier at han motiveres til å skrive av lysten til å formidle, dele innsikt og idéer. For de som har en annen hovedinntektskilde i tillegg, ser jeg at dette er positive drivere. Hva skal de tradisjonelle forfatterne leve av i det digitale nettsamfunnet, når e-boka råder markedet? Krokan presenterer noen modeller for mulig inntjening, det kan være å tjene penger på foredrag og medieopptredener, kanskje kjøper forlagene tekster av forfatterne, debundler og remixer etter behov til ulike brukergrupper. Det økonomiske offentlige regimet som er bygd opp rundt p-bøkene bør vel også revurderes av politikerne? I fjor kjøpte jeg meg lydbøker via Amazon, det ble med den ene gangen, jeg mistet motivasjonen til å kjøpe flere da jeg ble straffet med toll i Norge….

Jeg tror jeg kommer til å savne den tradisjonelle bokhandelen, det er så inspirerende og spennende å tilbringe en time eller to i en bokhandel, bla litt i bøkene og kjøpe på impuls. Vil jeg bli like inspirert og hygge meg like mye i en ebokhandel? Vil jeg treffe andre mennesker der? Jeg prater ikke så mye med andre mennesker i bokhandelen, burde jeg gjøre det? I ebokhandelen blir det kanskje lettere for meg å prate med andre og bygge nettverk rundt mine interesseområder. Vil vi chatte og blogge, og kanskje avtale å treffes f2f med lesebrettene våre? Treffes på et hyggelig sted hvor yndlingsforfatterne holder inspirerende foredrag? Kanskje tjener forfatterne på inngangspenger, som vi er villige til å betale, som på en konsert. Den digitale framtiden blir spennende!

Jeg deltar på et kurs som heter Teknologiendring og samfunnsutvikling, jeg skal lære om fremtidens måter å kommunisere på. Jeg skal reflektere over hvordan digitale tjenester kan endre måte vi jobber på i min organisasjon. Jeg jobber på NTNU. Kan vi kommunisere tydeligere og lære mer av hverandre ved å bruke sosiale medier på jobben?

Jeg har opprettet en yammer-konto og vil bygge et yammer-network i avdelingen min. Jeg har invitert flere av mine kolleger som har takket ja; #joined. Nå venter de spent på hva som vil skje videre? jeg er også spent på hva som kommer…… Nå må jeg lære mere om fremtidens digitale kommunikasjonsmåter! De venter på at jeg skal holde en presentasjon i lunsjen om Yammer, og hva vi skal bruke det til, det blir utfordrende for meg! Jeg jobber sammen forskere og professorer som er eksperter på data. De forsker innen opplevd tjenestekvalitet på lyd, bilde, sikkerhet og påliteliget i internet, de er «excellent researchers» fra ulike deler av verden. Vil jeg lykkes med å få oss til å kommunisere internt ved bruk av yammer? Mange er medlemmer av facebook, og noen vil kanskje av prinsipp aldri bli medlem av facebook. Er terskelen lettere for de som jobber innen området «sikkerhet» å bli medlem av yammer enn av facebook? Kanskje ja, hvorfor? Det lurer jeg på.

Hvem skal lære meg og min organisasjon å bedre utnytte nye digitale kommunikasjonsmåter? Skal jeg bli en entusiast på området? Etter å ha lest i Arne Krokan sin blogg, fant jeg to facebookgrupper jeg nettopp ble medlem av; sosiale medier i offentlig sektor og sosiale medier på NTNU. Jeg håper dette vil bli et inspirerende læringsnettverk for meg. Gjennom kurset jeg går på skal vi lære å bygge personlige læringsnettverk og dele kunnskap gjennom sosiale medier. Jeg skal skrive eksamen sammen med to andre fra klassen min, og det blir spennende hvordan vi greier «å skape godt kommuniserbare multimediedokumenter» (ref. Krokan). Det er litt godt å tenke på at begge to bor i Trondheim, som meg. Da kan vi jo møtes f2f også, sånn i tilfellet….. det føles trygt, og i en innlæringsperiode vil vi kanskje lettere dele nye oppdagelser og stille hverandre «dumme» spørsmål f2f.

Snart er jeg ferdig med min første blogg. Det føles godt å blogge, jeg blir tvunget til å tenke og bruke nye ord jeg har lært. På kurset med Krokan lærte jeg mange nye ord, og de ordene som jeg ble mest imponert over var Digitalt innfødte og Digitale immigranter. Kult! Hva er jeg? Jeg er visst en digital immigrant. Min sønn er nok en digital innfødt. Nå forteller jeg min sønn om hva jeg lærer om digitale medier, og at jeg synes det er spennende. Det synes han er kult. Han går i andre klasse på videregående skole, og beklager seg over lærerne som underviser gammeldags, på tavla. «Nå har jeg begynt å ta ansvar selv» sier han, og viser meg hvordan jeg laster ned Evernote på smarttelefonen min. Jeg kjøpte smarttelefon til oss begge i fjor, det har gjort meg lykkeligere enn jeg var før, det er gøy.

Nå har jeg plutselig blogget over 5oo ord……., forsinket lekse til forrige uke er unnagjort med glede!